Apporttrening – det går mot slutten og nå går det på lykke og fromme…!

Det har ikke vært så mye fremgang i det siste, egentlig. Vi har forsøkt å trent på og gripe selvstendig og lagt på ordet apport. Dette har vært desidert den største utfordringen i hele forløpet, da Victini ikke akkurat gjør dette velvillig. Til tider vært svært liten progresjon og tørket rype som jeg forsøkte med ville hun heller ikke gripe/hente. Så det var en nedtur og demotiverende. Vi hadde siste kurskveld i går og da fikk jeg overlevert en tørket rype av instruktøren, og jeg hadde ikke noe særlig tro på det. Stor var forskrekkelsen da Victini glefset til seg rypen og knasket i seg hodet før vi visste ordet av det! Eh, det har ikke vært antydning til å gape over så mye som en fjær når jeg har trent hjemme med hun! Den rypen fungerte tydeligvis og interessen for den var såpass stor at hun plukket den opp da vi la den ut. Så da var det bare å komme seg hjem med noen lekser i “sekken”. Langline, bytte-godbit og tørket rype, sett i gang :).

Vel, vi bor på ett landelig sted så jeg forsøkte meg uten langline på vår eiendom, la ut apporten (synlig) i denne omgang og ba hun hente – resultatet? Vel, ikke dårlig spør du meg, men må øve litt på overleveringen. I går på kurset var hun så hard i kjeften at vi måtte ha en bytte-godbit, her derimot er hun litt snar med spytte den ut, men det kan trenes med hold :). Er det håp, mon?

Søk-apport, er det håp i hengende snøre!?!

Intro søkapport med Sansa

En god del ting er blitt utsatt på grunn av bruddet i ryggen og apporttrening er en av de. Jeg er lite fleksibel i ryggen og har problemer med å bøye meg ned i riktig høyde til Sansa for å kunne trene gripe, holde og avlevering på en effektiv og god måte. Heldigvis så har Sansa vist at hun er villig til å apportere så jeg håper jeg får til å “shape” og drille det inn senere når ryggen er bra igjen slik at hun apporterer på kommando og ikke nødendigvis kun når hun selv har lyst. Vi har ikke trent på apport så langt så dette er kun basert på Sansa sin egen hentelyst. Sånt sett ser jeg positivt på det for da har hun i hvertfall ikke aversjon mot å apportere…noe som kan gjøre treningen en god del vanskeligere :).

På grunn av at jeg ikke har muligheten til å sette apporttreningen i ett “system” og korrigere raskt nok der det måtte oppstå behov, så har jeg holdt litt igjen på hele apporten. Men, i dag har vi forsøkt oss på ett par små-økter bare for å se hva som ligger iboende. Her er en videosnutt fra en av Sansa sine første søkapporter noensinne. Vi startet med å utlagt synlig apportobjekt to-tre ganger og så forsøkte vi to-tre utlagt skjulte apporter, og avsluttet med det. Bruker også langline i begynnelsen i tilfelle hun skulle ha for seg å forsøke og stikke av med apportobjektet. Korte økter og med “ønsket” resultat så gir vi oss. Å gi seg mens leken er god, eller på topp, er viktig!

Very Good på utstilling og apportbeviset i boks :-)

Mica og meg klar for vår første utstilling.

Mica og meg klar for vår første utstilling.

I strålende solskinn ble Vestlandske Fuglehundfestival avholdt ute på Myrbø. For første gang stilte jeg egen hund og jeg var litt spent på hvordan dette vil gå. Det jeg først og fremst “fryktet” var at Amica skulle bli dømt ut på størrelsen, men det gikk bra. Føringen i ringen gikk også veldig bra synes jeg selv til å være første gangen, og Amica oppførte seg fint da dommeren undersøkte tennene og målte henne. Her ble hun heldigvis målt til “ca 50 cm”, som er akkurat innenfor målet for Breton-tisper. Kritikken forøvrig var grei, men hun var i følge dommeren “litt for steil i framparten”, noe som trakk ned, og dermed fikk vi tildelt en Very Good denne gangen. Uansett er dette ett resultat jeg er superfornøyd med (og dommeren var veldig streng, bare som det er sagt :-))!  Vi får forsøke å stille henne noen ganger til senere, men jeg tviler på at dette blir min konkurransegren. Det andre gledelig var at også Nila, kullsøsteren til Amica fikk Very Good. Grattis til Nila og Arne!

Varmen tar på for en unghund- da er det godt å hvile litt i gresset.

Varmen tar på for en unghund- da er det godt å hvile litt i gresset.

Men for min del var det største under festivalen å bestå apportprøven! Jeg har trent apport i to-tre måneder, og på tørket rype i kun en knapp uke. Dette har Amica taklet veldig bra og det tok ikke mange repetisjonene med apporttrening på den før hun koblet at den skulle hun hente. Jeg trente ett par dager og så fikk jeg hjelp av oppdretteren (Arne) til å legge ut rypen på ca. 30-40 meter og så ba jeg Amica apportere den. Dette testet vi to-tre ganger bare for se hva hun ville gjøre med den tørkede rypen når hun hentet den ute i “terrenget”, det jeg var først og fremst ute etter var å se om hun ville begynne å tygge på den, men det gjorde hun ikke i det hele tatt. Så da var det bare å melde seg på apportprøven under festivalen og la det stå til. Dersom hun presterte det samme som hun viste hjemme så burde dette være grei skuring. Vi stilte opp på apportprøven og fikk beskjed om at den tørkede rypen i steikenetting ikke var godkjent, det burde jeg vel kanskje ha undersøkt på forhånd, men på kurset jeg gikk på i fjor så var dette ikke noe problem, så da ble jeg litt lang i maska må jeg innrømme da jeg ikke kunne bruke den. Erstatningsfuglen ble da en tørket due som dommeren hadde med seg, jaja, tenkte jeg. Sendte Amica ut og hun hadde ingen problemer med å søke seg frem til duen, men da hun skulle plukke den opp var dette ikke noe særlig tydeligvis, for hun bare luktet på den og ville ikke apportere i det hele tatt. I stedet for gikk hun ut i nytt søk, jeg forestiller meg at hun da var på let etter “rypelukt”, men hun fant jo ingen rype der ute selvsagt. Jeg kjente litt på skuffelsen for hun har apportert rypen helt knirkefritt hjemme og jeg kjente henne ikke igjen i forhold til den tørkede duen. At en hund sjeldent vil plukke opp noe annet enn det den er trent på var også nytt for meg, så da var det kanskje ikke så merkelig likevel hva som skjedde. Litt skuffet var jeg for jeg “kjente” ikke igjen hunden i forhold til hvor greit hun apporterte den tørkede rypen ett par dager i forveien, og var vel forberedt på at dette ikke gikk veien i dag. Jeg kalte inn Amica og gjorde meg klar til å koble da dommeren dro frem en tørket rype og sa at vi kunne få ett nytt forsøk. Dommeren la ut rypen, og jeg sendte ut Amica på nytt. Hun gikk raskt ut, apporterte rypen forsiktig, men bra, og kom flott inn og satte seg! Dette var slik Amica hadde gjort det hjemme på treningen og jeg må si at gleden og jubelen stod i taket da jeg så at hun apporterte rypen som bare det. Dette var virkelig prikken over i’en for oss i dag- bra jobba Amica :-)!

Det føles bra å bli premiert med apportbeviset etter mange timer med trening :-D.

Det føles bra å bli premiert med apportbeviset etter mange timer med trening :-D.

Det går fremover, men har fremdeles behov for å terpe på ting!

Er jeg ikke flink å holde!?!

Er jeg ikke flink til å holde 🙂

Nå som båndtvangen er over oss, må vi finne alternative aktiviteter for å holde hundene i god aktivitet. Jeg har holdt på med litt apporttrening med Amica de siste par månedene, og det går sakte, men sikkert fremover. Hun har alltid hatt apportlysten, men er litt ivrig og gjør ting litt “fort” og i begynnelsen så slapp hun apportobjektet en meter og to før hun var helt inntil meg. Dette ser nå ut som har løst seg sånn halveis, det går stort sett greit, men ser at det kan komme tilfeller hvor hun blir for ivrig og vil spytte ut før hun får kommando om det. Her må jeg være på vakt slik at det blir riktig utført hele tiden. Her er en liten snutt fra gårsdagens trening 🙂

Søk-apport!

Søk-apport II!

 

Vi trener apport i alldeles nydelig påskevær!


Amica og søsteren Nila koser seg i finværet!
Vi har vært utrolig heldige i vinter med ekstremt få nedbørsdøgn og de siste ukene har det nesten bare vært blå himmel og sol. Føles nesten for godt til å være sant. Denne søndagen er den første jeg har hatt hjemme på en måned og halvannen, og jeg må innrømme det føltes deilig. Fant meg en krok utenfor døren hvor solen stod på og spiste frokost ute i det fri :-). Ingen store planer for dagen, kun å slappe av og trene litt dressur og apport. Siden været var så fint flyttet vi treningen utendørs for anledningen og det går veldig bra. I dag trente vi på å gå på plass og bære apportobjektet samtidig, noe som ser ut til å gå fint så lenge vi ikke tøyer det for langt.

 

Holde og bære, det går jo som en drøm 🙂

Bære og gå på plass 🙂

 

 

Apporttrening- trinn 2, bære.

Vi trener videre på apport ved passelige anledninger. Små, korte økter. Siden Amica holder relativt bra har jeg valgt å gå ett skritt videre og har lagt til elementet å “bære” i treningen. Hun behersker alle elementene relativt bra, men det vi sliter med er avlevering. Tidligere når hun har vært ute og hentet apportobjektet slipper hun det en meter og to før hun er helt inn til meg. Dette må vi derfor få inn i kontrollerte former slik at avleveringen også blir helt perfekt og ikke minst på kommando. Får vi det til tror jeg at ett apportbevis skal være innen rekkevidde i løpet av året :-). Her er hun i full gang med å bære :-).

Apporttrening-trinn 2, bære

 

Apporttrening, Amica

Her forleden dag tok jeg frem apportbukken og kastet den foran Amica og hun viste veldig stor interesse for å hente den. Kastet den fem-seks ganger og fikk henne til å hente den, noe hun gjorde ganske så ivrig. Så kastet jeg apportbukken, mens hun så på bort i noen busker slik at hun måtte “jobbe” litt for å få tak i den. Det fungerte overraskende bra. Så etter noen runder med det, tenkte jeg, ok la oss prøve skjult, utlagt apport siden det første gikk så bra. Det tok ikke mange rundene før hun forstod opplegget! Imponerende at hun tok dette så kjapt, etter bare tre-fire runder med skjult, utlagt apport, finner og henter hun apportbukken som om det skulle være verdens enkleste oppgave :-)! Jeg kommer ikke til å gjøre dette noe særlig ofte for jeg vil ikke at hun skal innlære seg unoter, vil helst lære henne de ulike apportelementene helt fra begynnelsen av, men utgangspunktet her er virkelig lovende!

Nello – Apporttrening

Apport er noe Nello har slitt mye med, men det kommer seg. Bak dette ligger det mye trening, både for han og meg. Vi ble med på et apportkurs i regi av Norsk Irsksetter Klubb, Hordaland i fjor våres, men måtte gi oss da Nello hadde store problemer med å konsentrere seg sammen med de andre hundene på kurset. Det ble bare masse snusing og “leking” noe som forstyrret kurskvaliteten for de andre hundene og deltakerne. Så da var det bare å gå hjem og trene mer på egenhånd. Sakte, men sikkert har vi gått i fra gripe, til holde, til å bære, samt gripe apport-dummyen fra bakken! Jeg ser fremdeles at han ikke synes det er verdens kjekkeste ting å gjøre, men han gjør det så bra han kan ut i fra de forutsetningene jeg har for å lære han det. Tror innerst inne at tvangsapport er det eneste riktige for Nello sin del, men jeg er for uerfaren ifht innlæring av tvangsapport, så foreløpig får det bli en mild form for tvang- dvs. han skal apportere dersom han har fått beskjed om det. Apporterer han ikke, så blir dummyen plassert i munnen hans. Fremgangen er såpass stor at det blir sjeldnere og sjeldnere jeg må fysisk plassere dummyen i kjeften hans pga motvillighet fra hans side. Utfordringen nå er å få han 100% sikker i forhold til kommandoen og at det blir korrekt utført apport hver eneste gang selv med forstyrrelser. Søk apport er vi fremdeles langt unna for å klare, men også her trenes det og det er tendenser, men det går sakte :-). Her er en liten videosnutt av Nello som apporterer dummyen:

Apporttrening