Anleggsprøve i Os i strålende solskinn!

I strålende solskinn ble det holdt anleggsprøve i regi av Vestlandske Fuglehundklubb i Os. En anleggsprøve er en uformell jaktprøve som først og fremst er rettet mot uerfarne førere og hunder som ikke har vært med på prøver før. Det fine her er at man får anledning til å bli vurdert av en autorisert dommer og ikke minst gode råd på veien videre Ett kjempetilbud fra VFK som absolutt flere nybegynnere bør melde seg på da dette er ren «veldedighet» fra klubben sin side som stiller med dommer uten vederlag.

Det ble dessverre kun observert ett par rugder, men været og selskapet viste seg fra sin beste side så det var en fryd å bare være ute.  Vi var totalt 9 ekvipasjer, 4 engelsk setter, 2 gordon setter,  1 kleiner munsterlander og 1 breton :-).

Tilbakemeldingene på Mica er at hun er livlig, kvikk og går bra og at hun er en interessant hund :-).

Fasancup og Østlandsmesterskap 2012

Helgen 3.-4. november ble det avholdt Fasancup og Østlandsmesterkap i regi av NBK Østlandet. I utgangspunktet hadde jeg ikke planlagt å ta turen over, men siden høsten har vært en gedigen nedtur jakt- og værmessig, valgte jeg likevel å melde meg på slik at Amica kunne få seg noen fuglearbeider. Hun er dessverre den eneste av valpene som enda ikke har hatt selvstendig fuglearbeid selv om hun fikk sett både ryper og skogsfugl i Snåsa tidligere i høst. Så da tenkte jeg at dette måtte være alle tiders å melde seg på- trening på tamfugl kan være et greit substitutt i mangel på naturlig vare :-).Så tenkt som gjort, sendte inn påmelding noen uker før selve opplegget og var veldig fornøyd med det. Nå skulle det bli saker! Endelig skulle Mica få komme i fugl. Ukene gikk og det nærmet seg avreise og gleden over å møte hyggelige Breton-folk og bretoner igjen var stor. Det skulle bare vise seg å dukke opp et lite problem…noen små dråper blod her og der på gulvet vitnet om at Mica sin første løpetid hadde begynt. Jeg begynte å telle hvor mange dager som var igjen til vi skulle reise og det lovet ikke bra. Amica ville være høyløpsk akkurat den helgen :-(! Noe skuffet og resignert at det akkurat skulle skje den helgen, det ble jeg. Hvor typisk var ikke dette? Da ble det vel til å måtte avlyse da var det første som slo meg, men etter å ha pratet litt med arrangørene kom vi frem til at jeg kunne ta Amica med og vurdere litt situasjonen der borte. Var det andre tisper med løpetid kunne vi kanskje gå for oss selv, ble det nevnt. Tja, jeg tenkte på det og fant ut at turen over var jo like mye for det sosiale og å knytte nye bekjentskaper i miljøet. I tillegg ble det valpetreff for Arne sine valper, 4 av 6 valper i fra kullet hans stilte der borte. Og det morsomste av alt var at kullsøsteren Belle også hadde løpetid samtidig med Mica :-).Vi gikk derfor sammen på Fasancupen og trente litt på rapphøns en annen plass enn de andre. Dessverre var Mica altfor høyløpsk til at vi fikk noe særlig ut av det. Ukonsentrert og altfor opptatt med andre ting enn å finne fugl var gjennomgangstonen der i gården. Jeg er litt spent på hvordan hun er i fugl utenom løpetiden, for de utlagte fuglene vi hadde der gikk hun steike hardt på! Uansett var lørdagen en flott dag, selv om det var lite fugl i åkrene. Vått vær gjorde sitt til at mange av fuglene trakk vekk fra området, men det var noen rådyr som fikk kjørt seg godt i stedet ;-).

Søndag var det Østlandsmesterskap, en litt mindre høytidlig intern lavlandskonkurranse i NBK, men vel så kjekk for oss nybegynnere. Her var alle hunder uansett alder og erfaring invitert. Det var denne jeg hadde mest lyst å være med på, men fikk nøye meg med å være læregutt og observatør i stedet på grunn av løpetiden til Mica. Arne og Nila stilte, det samme gjorde Tor og Arco i UK. Utrolig kjekt å få se disse valpene i aksjon. Viste gode takter og kommer helt sikkert til å gjøre det bra også i fremtiden. Veldig stor stas når Tor og Arco fikk 2. plassen og Arne og Nila 3. plassen, synd jeg ikke var med, så skulle vi fått Mica på pallen også, hehe! Men det får vi ta igjen til neste år! Helgen var på alle måter vellykket til tross for null deltakelse på meg og Mica, og miljøet i Breton-klubben er alle tiders. Her er det bare til å hive seg rundt å bli med, både med og uten hund :-).

[flagallery gid=2 name=Gallery]

Rypejakt i Lurudalen, Snåsa

Etter litt frem og tilbake bestemte jeg meg for å ta en tur nordover i år for å jakte rype- og skogsfugl. Normalt blir det sett på som mer «bankers» å reise nordover for å finne fugl, og hva er da bedre enn å reise til Snåsa!?! Godt rykte på seg for å ha gode fuglebestander og flotte terreng. Med Mica som nykomling tenkte jeg at det kunne være verdt å spandere en slik tur i år. Søknad om løyve i Statskog sitt terreng ble sendt inn tidlig i februar/mars og gleden var stor da den kom tilbake positiv. Eneste ulempen var at jaktfeltet vi var tildelt ikke var det vi hadde som første prioritet. Prognosene etter rypetakseringer kom inn på løpende bånd med nedslående tall- mer eller mindre krakk over hele landet! Noen terrenger valgte å stenge helt, mens i Snåsa opprettholdt de jakta, men dagskvoten var endret fra fem til tre fugl per dag. Jaja, da kan det ikke være SÅ ille der oppe var det første vi tenkte, hadde det vært skikkelig ille hadde de vel stengt de også. Sannheten skulle vise seg å være en helt annen…

Første utfordringen vår var å finne en plass å slå opp lavoen. Alle tenkelige plasser som så noenlunde bra ut for camping var allerede opptatt av andre jegere, men vi klarte nå å finne en plass til slutt. Faktisk en riktig bra en :-). Lavoen ble spesielt innkjøpt for turen så spenningen var stor til hvordan den ville fungere som oppholdssted de neste fire-fem dagene. Været var temmelig grått og det var til tider noen ganske kraftige regnbyger som traff oss så at den holdt noenlunde tett hele turen var vi veldig fornøyd med. Jakten er et helt annet kapittel.

Etter å ha trasket rundt i tre dager uten så mye som å se en fjær, i ett ellers kjempeflott terreng, bestemte vi oss bare for å avslutte jakten og reise sørover igjen. Da jeg sa uten en fjær så stemmer ikke det helt, vi støkket opp ett rypekull på ettermiddagen på dag tre, men da var vi selvsagt ikke forberedt i det hele tatt og kullet tok på vingene uten at vi fikk skutt etter de. Siden vi så fluktretningen gikk vi etter og etter en liten stund gikk de opp på vingene igjen, men på altfor lang avstand for haglene. Det fine var likevel at Mica fikk luktet på setet og såvidt sett de før de forsvant i det fjerne. Dette så jeg gjorde noe med oppmerksomheten hennes, hun løp i fluktretningen, men kom snart tilbake for å lukte på «sete» med stor iver :-). Det var kjekt å se at hun hadde litt interesse for å utrede plassen etterpå. Selv om vi fikk med oss denne opplevelsen så bestemte vi oss likevel for å reise sørover, det var altfor lite fugl til å gidde å være der noe også andre jegere kunne rapportere om. De aller fleste andre jeger vi snakket med var av samme oppfatning at det var altfor liten bestand å jakte på og at det beste var å reise hjemover igjen. Som sagt så gjort, vi la turen sørover, men vi hadde avtalt å prate med en bonde som kanskje hadde et privat skogsfuglterreng vi kunne få prøve oss i, noen mil sør for Lurudalen.

Her vet du, her skjedde det saker og ting. Vi kom dit på ettermiddagen og bestemte oss for å ta en økt i seks tiden på kvelden. Det første vi så da vi gikk ut av bilene var selvsagt en orrfugl som fløy over terrenget. Dette var jo veldig lovende :-)! Og helt riktig etter en times tid i terrenget hørtes det første skuddet og Dan fikk seg en flott orrhøne. Ikke lenge etterpå støkket jeg opp ett par storfugler, men de lettet dessverre utenfor forsvarlig haglehold :-(. Men her var det i det minste fugl! Motivasjonen steg betraktelig og det føltes utrolig urettferdig at mørket begynte å erstatte dagslyset nå som vi endelig hadde funnet fugl! Dessverre, får man ikke gjort noe med dagslyset og vi ble enige om å starte på tilbaketuren. Vi skilte lag for å dekke hver vår del av terrenget på vei tilbake, og jeg hadde ikke før begynt å gå før det smalt igjen. Dan, fikk jaggu meg en felling til, denne gangen på en ung orrhane. Det føltes godt at det ble fugl i sekken selv om de ikke havnet i min sekk. Akkurat da føltes det viktigst at hvertfall en av oss fikk noe til slutt! Tenk å reise så langt og komme tomhendt tilbake, det hadde vært surt :-(. Det ble ikke mer fugl på oss enn disse to, men det var bedre enn ingen og hundene fikk lukte på fugle i det i minste. Vi hadde uansett en veldig flott tur, og jeg kommer nok til å reise tilbake en gang, men da MÅ det være mer fugl. Litt for langt å reise bare for å gå tur med børsa og bikkjene :-).

[flagallery gid=3 name=Gallery]

 

Treningssamling for stående fuglehunder på Geiteryggen

Hundeutvalget i Bergens Jæger- og Fiskeforening arrangerer hvert år en treningssamling for stående fuglehunder i foreningen sitt terreng på Geiteryggen, og året 2012 var intet unntak. Etter en uke med litt varierende vær så faktisk ikke værprognosen så ille ut og alt lå til rette for en fin helg i fjellet!

I år var vi fem ekvipasjer og syv hunder, som alle hadde litt forskjellig erfaringsbakgrunn. Til «start» stilte en korthåret vorsteher (Tuva), to Gordon Settere (Diva og Ronja) og til slutt fire Bretoner (Fido, Don, Nello og Amica). Tuva, er en 10 måneder vorsther som fikk sin debut i fjellet på Geiteryggen og hun imponerte stort til å være så ung! Flott søksmønster, relativt selvstendig og med høy jaktlyst, hadde jeg ikke visst på forhånd at hun var så ung og aldri vært på «jakt» før, så ville jeg definitivt ha trodd det var en eldre og mer efaren hund vi så i fjellet :-). En herlig hund, som har alle kriterier for å lykkes! Skal bli interessant å følge utviklingen hennes fremover. Eierne skal også ha skryt for det engasjementet og gleden de viser når de er sammen med Tuva.

For min egen del hadde jeg noen forventninger til Nello i forhold til tidligere. Dette som en følge av mye fokus på kontakttrening, samt at han viste tendenser til å våkne noe jaktmessig på Gaular tidligere i år. Dessverre, så viser han at han fremdeles mangler en del i forhold til å holde kontakten og går for ofte ut av hånd, og «stikker av». I tillegg, har interessen for sau økt så det var ikke noe hyggelig når han slo ut tre-fire hundre meter :-(.  Her må han nok inn igjen på saueaversjonskurs. Det som likevel er positivt er at han hadde til tider ganske fine søk i blå-vieren, så jeg håper jo at han kan finne noe ryper i vieren i løpet av jaktsesongen slik at han skal koble at det er der han bør ha fokus!

Amica, er ikke mer enn fem måneder så hun fikk være med på noen korte økter, men ble satt i ryggsekken slik at hun ikke overbelaster seg. Hun er så rolig og fin i fjellet at dette lover godt! Hun fikk seg et lite «mini-slipp» bare for å se hvordan hun oppførte seg. Til å begynne med holdt hun seg i nærheten av meg, men så begynte hun å utforske litt mer på egenhånd og søkte ut litt lenger og lenger, men likevel med kontakt. Så dette tror jeg blir veldig bra med tid og stunder.

Dessverre, så vasset vi ikke fugl og det ble kun gjort to observasjoner. Rapportene om at rype- og skogsfuglbestanden er under hardt press i år gjelder også på Geiteryggen, uten tvil. Uansett, så hadde vi en flott helg, i mektige omgivelser og i godt selskap med hverandre og ikke minst hundene! Nå er det bare til å ha fokus fremover mot jakta og evt. jaktprøver til vinteren. Tusen takk til alle sammen som var med på samlingen, det var utrolig hyggelig å tilbringe helgen i fjellet med dere :-).

 

Navn på valpen- AH Amica :-).

Da har vi funnet frem til et navn på valpen som vi alle liker og som er lett å si/bruke til daglig. Det første navnet vi tenkte på var Mira, men etter å sett oss litt om, fant vi ut at det var relativt mange hunder med det navnet. Og vi ønsket å ha et navn som er litt spesielt og som man ikke risikerer å høre bli ropt hele tiden ;-). Oppdretteren, Arne, har latt valpekjøperne finne navn på hundene, men synes at navnene kunne godt begynne på «A». Så da falt vårt valg på «Amica», men kommer nok til daglig bli kalt «Mica». Vi gleder oss veldig til Amica kommer til oss i slutten av mai!