Rypejakt i Lurudalen, Snåsa

Etter litt frem og tilbake bestemte jeg meg for å ta en tur nordover i år for å jakte rype- og skogsfugl. Normalt blir det sett på som mer “bankers” å reise nordover for å finne fugl, og hva er da bedre enn å reise til Snåsa!?! Godt rykte på seg for å ha gode fuglebestander og flotte terreng. Med Mica som nykomling tenkte jeg at det kunne være verdt å spandere en slik tur i år. Søknad om løyve i Statskog sitt terreng ble sendt inn tidlig i februar/mars og gleden var stor da den kom tilbake positiv. Eneste ulempen var at jaktfeltet vi var tildelt ikke var det vi hadde som første prioritet. Prognosene etter rypetakseringer kom inn på løpende bånd med nedslående tall- mer eller mindre krakk over hele landet! Noen terrenger valgte å stenge helt, mens i Snåsa opprettholdt de jakta, men dagskvoten var endret fra fem til tre fugl per dag. Jaja, da kan det ikke være SÅ ille der oppe var det første vi tenkte, hadde det vært skikkelig ille hadde de vel stengt de også. Sannheten skulle vise seg å være en helt annen…

Første utfordringen vår var å finne en plass å slå opp lavoen. Alle tenkelige plasser som så noenlunde bra ut for camping var allerede opptatt av andre jegere, men vi klarte nå å finne en plass til slutt. Faktisk en riktig bra en :-). Lavoen ble spesielt innkjøpt for turen så spenningen var stor til hvordan den ville fungere som oppholdssted de neste fire-fem dagene. Været var temmelig grått og det var til tider noen ganske kraftige regnbyger som traff oss så at den holdt noenlunde tett hele turen var vi veldig fornøyd med. Jakten er et helt annet kapittel.

Etter å ha trasket rundt i tre dager uten så mye som å se en fjær, i ett ellers kjempeflott terreng, bestemte vi oss bare for å avslutte jakten og reise sørover igjen. Da jeg sa uten en fjær så stemmer ikke det helt, vi støkket opp ett rypekull på ettermiddagen på dag tre, men da var vi selvsagt ikke forberedt i det hele tatt og kullet tok på vingene uten at vi fikk skutt etter de. Siden vi så fluktretningen gikk vi etter og etter en liten stund gikk de opp på vingene igjen, men på altfor lang avstand for haglene. Det fine var likevel at Mica fikk luktet på setet og såvidt sett de før de forsvant i det fjerne. Dette så jeg gjorde noe med oppmerksomheten hennes, hun løp i fluktretningen, men kom snart tilbake for å lukte på “sete” med stor iver :-). Det var kjekt å se at hun hadde litt interesse for å utrede plassen etterpå. Selv om vi fikk med oss denne opplevelsen så bestemte vi oss likevel for å reise sørover, det var altfor lite fugl til å gidde å være der noe også andre jegere kunne rapportere om. De aller fleste andre jeger vi snakket med var av samme oppfatning at det var altfor liten bestand å jakte på og at det beste var å reise hjemover igjen. Som sagt så gjort, vi la turen sørover, men vi hadde avtalt å prate med en bonde som kanskje hadde et privat skogsfuglterreng vi kunne få prøve oss i, noen mil sør for Lurudalen.

Her vet du, her skjedde det saker og ting. Vi kom dit på ettermiddagen og bestemte oss for å ta en økt i seks tiden på kvelden. Det første vi så da vi gikk ut av bilene var selvsagt en orrfugl som fløy over terrenget. Dette var jo veldig lovende :-)! Og helt riktig etter en times tid i terrenget hørtes det første skuddet og Dan fikk seg en flott orrhøne. Ikke lenge etterpå støkket jeg opp ett par storfugler, men de lettet dessverre utenfor forsvarlig haglehold :-(. Men her var det i det minste fugl! Motivasjonen steg betraktelig og det føltes utrolig urettferdig at mørket begynte å erstatte dagslyset nå som vi endelig hadde funnet fugl! Dessverre, får man ikke gjort noe med dagslyset og vi ble enige om å starte på tilbaketuren. Vi skilte lag for å dekke hver vår del av terrenget på vei tilbake, og jeg hadde ikke før begynt å gå før det smalt igjen. Dan, fikk jaggu meg en felling til, denne gangen på en ung orrhane. Det føltes godt at det ble fugl i sekken selv om de ikke havnet i min sekk. Akkurat da føltes det viktigst at hvertfall en av oss fikk noe til slutt! Tenk å reise så langt og komme tomhendt tilbake, det hadde vært surt :-(. Det ble ikke mer fugl på oss enn disse to, men det var bedre enn ingen og hundene fikk lukte på fugle i det i minste. Vi hadde uansett en veldig flott tur, og jeg kommer nok til å reise tilbake en gang, men da MÅ det være mer fugl. Litt for langt å reise bare for å gå tur med børsa og bikkjene :-).

[flagallery gid=3 name=Gallery]

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *